Et skritt frem

Nøtterøy IF Håndball – Pfadi Winterthur  24-29
Nok et tap, men det var et skritt fremover. Når vi fikk invitasjonen til denne turneringen var vel ikke det å vinne turneringen som lå lengst i pannebrasken hos spillere og ledere.  Vi så vel på dette som en gylden mulighet til å få kjenne på toppnivået i Håndballens verden. Vi reiste til Tyskland for å lære og en verdifull lærepenge har vi fått.

Hreidar og Vojtech sto frem.
Det var visse forbedringer og spore fra den første kampen, men det skal tilføyes at Pfadi Winterthur ikke var like gode som våre svenske motstandere i første kampen. I denne kampen var det Hreidar Gudmundsson og Vojtech Sik som sto frem og får karakteren bestått, resten må opp til ny prøve på søndag morgen.

Lagspillet i forsvaret glimrer med sitt fravær.
Tilsynelatende er det en del som glemmer at håndball er et lagspill, når de blir satt under press. Hvis vi ser på Drillos landslag i fotball snakker han hele tiden om sikring hvis en spiller blir gått av.  Dette er noe jeg vet Geir har terpet i forsvar, sikring av medspiller i forsvar. Blir en gått av så må neste mann være der til å sette inn motstøtet, vi kan ikke stoppe opp å se om målvakten klarer å ta det skuddet som kommer.

«Dønn til stede».
Frank Becks begrep «Dønn til stede» gjelder som aldri før. Er man i Tyskland og spiller kamper så må tankene inne i hode være sammen med kroppen på banen. Hvor tankene til de enkelte var, syntes noe uklart under begge kampene. Oppgavene som ble tildelt ble ikke løst på tilfredsstillende måte. Kanskje noen drømte om at de befant seg som proff i Tysk bundesliga, kanskje andre var hjemme i en CUP kamp mot Falk, eller andre tenkte på å ikke dumme seg ut.

Det som er klart er at de fleste ikke var «Dønn til stede» .

Gjett om vi har lært.
Etter kampen i dag har det hvert gjennomført fruktbare diskusjoner og funnet frem til hva som må gjøres. Det vil blant annet bli tatt opp med spillerne på a-lagets treninger, for å kunne gjennomføre bedre håndballøkter.  Vi har også lært at vi individuelt ikke er gode nok, og derfor må vi opptre som et lag og ikke enkeltspillere.  Det er det kollektive som teller.

Fra søndagsskole til jegerskole.
Ja da vi har bygd styrke og fysikk og hatt store fremganger, men vi må bruke den styrken vi har fått.  Jeg husker ikke om det var Patrik Sjöberg som utalte akt skal du hoppe over 2.40 så kan du ikke trene på 2.10.

Skal vi vise at vi har muskler i duellene så kan vi ikke stå å være hyggelige på treningene, vi må både ta imot og gi litt juling. Vi kan ikke gå på treningen med en innebygd frykt for å pådra seg skader eller skade andre.

Vi blir ikke bedre en det vi trener på å bli, så hvis vi ikke gir alt med kropp og sjjel når vi trener så vil vi neppe gjøre det i kamp heller. Samtidig må vi trene på å gjøre det innenfor spillets lovlige grenser, slik at vi også kjenner igjen de rammene.

Det handler også om å være “dønn til stede” på treningene også, man må simpelthen trene på å være «Dønn til stede» .

Vi må tenke lag, lag og atter lag.  Det som er viktig å huske i lagspill er at man blir ikke bedre enn svakeste ledd, og det svakeste leddet vil alltid være den eller de som setter egne ambisjoner foran lagets.

Spillere og støtteapparat var enige etter en god evaluering i kveld.
•    Vi må tru på det vi driver med
•    Vi må være«Dønn til stede» i alt vi gjør
•    Vi må opptre som et lag
•    Vi må bli mye, mye tøffere på trening.  Her må vi ikke ynke og bære oss om vi får eller gir en smell.

NB: Søndag formiddag møter vi HC Dinamo Minsk, russiske bjørner av en annen verden. Vi vet at vi er små gutter mot disse, men kjemper har falt med et brak tidligere.  Her gjelder det bare å være “dønn til stede” følge opp det vi er blitt enige om, da har vi “Slått oss selv” som Frank Beck også terper og terper på.  Det burde være enkelt å slå seg selv, for vi har ikke vært «Dønn til stede»  i de innlederne kampene.