Tapte kampen i angrep.

Runar vs Nøtterøy 29-24

Dette ble et nytt eksempel på at treningskamper og seriekamper er to forskjellige verdener. Før ferien slo vi Runar med ett mål, i Skjærgårdslekene vant vi også. I går når alvoret var til stede ble vi stående med lua i hånda når det hele skulle avgjøres. Alle unntatt Max ble feige, men i hans iver glemte også han at vi må spille som et lag.

Tapte på feighet og manglende lagspill.
Helt til kampuret viste 19:50 trodde jeg faktisk det skulle være mulig og i det minste få med ett på poeng hjem til Tønsberg. «Frykten er mitt våpen» heter en film basert på en Alistair MacLean bok fra 1961. For våre gutter ble frykten vårt nederlag. Frykten for å bomme på mål, frykten for å angripe, ja langsomt bredde frykten seg i hele laget og nederlaget ble et faktum. Vi ble feige og la alt ansvaret over på lagkameraten som la alt over på neste mann.
Vi har sett det tidligere, andre lag har sett det tidligere, at enkeltspillere tror de kan redde laget. Hvorfor glemmer de at de er en del av et lag og tro de kan vinne kampen alene? Hvorfor svikter man det som blir snakket om og er enige om på spillermøtene?

Hreidar var Nøtterøys beste spiller.
Med 29 baklengsmål sier det sitt når Hreidar var lagets beste spiller. Han var god når han fikk den hjelpen man kan forvente av et forsvar, og ryddet også opp i en del 100 % sjanser som ble skapt av egne angrepsfeil.  Maximillan fikk riktig nok prisen av en jury i hallen, men for meg og flere andre hjelper det ikke om man er toppscorer hvis man glemmer lagspillet. Juryen bør vel se litt mer på hvor de enkelte befinner seg i det totale kampbildet.

Bilde: Maximillian ble Nøtterøys toppscorer og fikk juryens pris som beste Nøtterøy spiller.

Fryktløshet blir vårt våpen.
Frykt er kanskje et begrep som er vanskelig å bruke i Norge i dag, men vi tar sjansen. Hvis det ikke skal bli for lett for våre motstandere å stoppe oss må de frykte oss som et lag og ikke enkeltspillere. Alle mann må trå til, skytter må tro på egne ferdigheter, kantspillere må få muligheten og når vi legger opp til et gjennombrudd må det skje med full kraft. Vi må være uforutsigbare, fryktløse og stå frem som et lag som kan angripe og avslutte i alle ledd.
Jeg tipper denne ukens trening ikke blir noen form for søndagsskole, men fylt med knallharde dueller. Vi vil garantert stå frem som et helt nytt lag på søndag. 

Ikke verre enn vi trodde på forhånd.
I god tid før seriestart antydet Geir at to tap kunne være fasiten etter de to første kampene, og to tap ble det. Så får en mager trøst være at storfavorittene Elverum og Haslum også har gått på tap. Hvis trenden holder seg, så vil tydeligvis alle kunne slå alle også når det er vår tur til å sanke poeng.


Til helgen trenger vi den 8. spilleren.
To nederlag i starten gir ingen grunn for supportere til å utebli fra hallen på søndag. Et gammelt uttrykk sier at det er i motbakke det er brattest, og det er i motgang laget virkelig trenger supporterne. Søndagens kamp mot ØIF Arendal blir ekstremt viktig å vinne for ikke å bli hengende etter fra starten av. 

Begge kampene har vært god underholdning, og bedre skal det bli. Premierenervene bør nå være borte og gutta vil garantert blø for drakta og begynne å sanke poeng som et lag. Skuffelsen er ristet av oss alle, nå står vi sammen om fortsettelsen.

Vi  sees i Nøtterøyhallen på søndag.

Flere bilder fra kampen kommer her.