Frank Becks siste reise

Nøtterøy kirke var fylt til randen av mennesker som ville ta farvel med Frank og hans familie,mennesker som han og de har betydd noe for. Sjelden forlater man en bisettelse med en følelse av at du har fått med deg flere byggesteiner for å bygge ditt eget liv bedre en før du kom for å delta. All som bidro under bisettelse seremoni fylte kirkerommet så sterkt med Franks ånd at man forlot kirken med løftet hode.

Selv vår herre måtte ha stilt opp for å hylle Frank, for aldri har vel himmelen vært mer blå og sola skint mer i høst enn på denne dag. Ja han der opp som Frank hadde tro og tillit til kaste lys over Franks siste reise på samme måte som Frank bidro til at enkelt mennesker sto opp og skinte.

Hans Majestet Kongens Gardes musikkorps åpnet det hele med «O bli hos meg». Dette var en stor fremførelse som høstet applaus og Frank hadde nok også applaudert hvis han kunne for denne gjengen flotte norske ungdommer som sto hans sto hans hjerte så nær.

Sogneprest Tom Olaf Josephsen åpnet sin minnetale med familiens ønske om at dette skulle være en samling for «Et levd liv». Og et levd liv var det vi fikk høre om. Hans flukt fra Rjukan til Sverige under krigen  og tilbake til Norge og Tønsberg. Vi fikk høre om den store kjærligheten Mia som ble hans livsledsager helt til veis ende. Franks og etter hvert Mias reise til Canada med enveis billett for de hadde ikke penger til hjemreisen. Det var her hans viktigste livsmotto ble født, noe alle som har møtt Frank senere fått kjennskap til «Det er meg det kommer an på». For det var nettopp dere og da «det kom an på» om de skulle få penger nok til hjemreisen. Vi fikk høre om et levd liv, et liv som en salgsmann, en mental trenere og foredragsholder. Hvor mange mennesker Frank har hjulpet til å tenke positivt er det vel ingen som vet, selv Frank viste vel ikke det.

Etter sogneprestens minneord holdt Franks sønn Jan Torbjørn minneord over sin far. Selv om bortgangen kom brått klart han også helt til siste slutt å gi familien fred på veien vider, Frank døde med et smil om munnen. (For alle som har møtt Frank vet vi at det er et smil som utstråler varme og glede over det som er levd.) Vi fikk høre om en familiefar som måtte ha gitt barna og barnebarna trygghet og styrker gjennom sin væremåte, en styrke som de vil bygge resten av deres liv på. På nytt fikk vi høre om et levd liv som vi var samlet for å ta farvel med og at alle som var tilstede var personer som på forskjellige måter var viktig for Frank «for uten dere hadde han ikke hatt noen å bety noe for».
Avslutningsvis vil Jan Torbjørn utbringe et ønske på vegne av familiene «Han har tråkket mange fotspor i manges liv og dere som er her i dag har sikkert sett disse fotsporene i nær heten av dere, nå har det stoppet. Så vårt ønske er at der tråkker opp i disse fotsporene, snur dere og går samme veien som ham ønsket, for å spre det han sto for gjennom dere til folk han ikke har fått tak i.»

Vi fikk rosepåleggelse av barnebarna som en etter en kom frem og hedret deres bestefar.

Dag Erik Pedersen hold minneord om sin mentor og gode venn Frank. Du kan høre utdrag av Dag Eiks minne ord i videoen nedenfor.

Skriftlesing og samler ble fulgt opp av «Bønnesignal» med representanter fra HMKG’s musikkorps. Vi fikk en tale av Sogneprest Tom Olaf Josephsen etterfulgt av Fadervår og Deilig er jorden før jordpåkastelse.

Etter jordpåkastelse fikk vi soloinnslag med Rolf Løvlands mektige «You raise me up».

HMKG’s musikkorps spilte Veslemøys sang ved utbæringen av kisten.

Så ved begravelsesbilen fikk vi symbolsk nok «Tappenstrek» ved representanters for HMKG’s musikkorps.

Reisen gjennom livet er slutt Frank, men vi som har opplevd deg og denne dagen vil reise videre med dine tanker som drivkraft i våre liv. På den måten vil minne om deg leve videre hos oss.

Takk for alt du ga oss som var så heldige å komme i nærkontakt med deg.

Se også Dag Erik snakker om vennen Frank Beck etter bisettelsen.